Etterlysning: Åndelige foreldre

 februar 12, 2019

Boken “Åndelige foreldre” er adressert til menighetens voksengenerasjon. For de unge lengter etter voksne som kan se dem, lytte til dem, elske dem og øse av sin livserfaring, skriver Nyli i boken. – Det er ingen aldersgrense for tjeneste i Guds rike, sier forfatteren, som til daglig jobber som pastor i Fevik Misjonskirke.

Gjennom boken, som bygger på hennes masteravhandling i praktisk teologi, håper Nyli å nå frem til voksengenerasjonen men også til de som lengter etter åndelige foreldre. Under arbeidet med masteravhandlingen hadde hun samtaler med ni unge mennesker om begrepet «åndelige foreldre». Hvordan er behovet for dette, og hvordan kan en slik relasjon se ut, spurte hun. Tilbakemeldingene overveldet henne. Som omreisende forkynner møter hun det samme: Etterspørselen etter «åndelige foreldre» er stor i alle kristne leire, og utfordringen synes å være den samme; hvordan skal vi klare å møtes på tvers av generasjonene? – Å skape en gudstjeneste der alle generasjoner favnes, ser ut til å være en utfordring for de fleste menigheter, sier Nyli.

Alene hjemme-fest 

I boken peker hun på at vi gjerne kaller menigheten for «vårt åndelige hjem», men dette hjemmet mangler ofte tilstedeværende, eller, «åndelige foreldre», påpeker hun. «Hvor er foreldrene og de godt voksne som kan oppdra og rettlede, eller bare være til stede? For det er dette de unge vil. Uten de voksne blir menighetslivet en alene hjemme-fest, og dyrebar livserfaring går tapt», skriver Nyli i boken. For å unngå misforståelser om hva en «åndelig forelder» faktisk er, definerer hun begrepet slik: «Med åndelige foreldre menes personer som på ulikt vis velger å vise omsorg og gi veiledning om tro og liv til noen som er yngre enn seg selv. Åndelig foreldreskap kan skje uavhengig av alder og sivilstatus og forutsetter ikke egne biologiske barn». – Det handler om å hjelpe, støtte, tilby råd og ikke minst gi av sin tid. Aldersforskjellen betyr ikke så mye, man blir aldri for gammel for ønsket om å bli sett og tatt vare på, sier Nyli. Noen voksne føler seg «ferdig» med menighetsarbeid, og nyter fritiden i Syden eller på hytta. Men Nyli er ikke ute etter å gi dem dårlig samvittighet. – Jeg tror ikke dårlig samvittighet gjør oss til bedre åndelige foreldre. Jeg sier dette mer for å skape et engasjement, før alderen begrenser oss og helsa setter stopp. De voksne utgjør ryggraden i menigheten, og jeg tror det trengs å adresseres. Men at det må tas noen valg, det er viktig å si. Mange godt voksne kjenner på en sorg over å være passé. De opplever at scenen og mikrofonen er tatt fra dem, sier hun.

Mer raushet 

Hun oppfordrer voksengenerasjonen til å se på de nye mulighetene som finnes i livsfasen de nå er i. – Dette er jo et kall til voksengenerasjonen, om at de faktisk trengs. Vi kan ikke bare heie fram de unge som driver ungdomsarbeid for de unge. Hun presiserer at det ikke finnes noen fasit for hvordan å være en «åndelig forelder». – Åndelige foreldre gjør det på så forskjellige måter. Noen bruker hjemmet sitt, mens noen bruker jobben. Det handler hele tiden om å finne og matche behov og ressurser. Hovedfokuset må være at vi ikke skal miste unge mennesker underveis. Noen stormer ut bakdøra, mens noen sniker seg ut. Og jeg kan ikke la være å spørre om noen av disse hadde blitt fanget opp, hvis flere voksne hadde vært dørvakter? Nyli er usikker på om menighetsfelleskap for bestemte aldersgrupper er en god løsning. – Jeg synes det er veldig trist når unge ikke har kontakt med generasjonen over seg. De savner noen med livserfaring og modenhet. Menigheter forbeholdt en definert aldersgruppe blir en spesialisering, og da tror jeg vi mister noe, sier Nyli, og legger til at til syvende og sist er det musikken som skiller oss, og at det sier mye om oss som forbrukere. – Hvem skal bestemme? De fleste blir religiøse før de fyller nitten, så det bør jo være viktig at de som står på valg får si noe, tenker jeg. Jeg synes det er for lite raushet fra både min egen generasjon og fra generasjonen over. Det er synd at det ikke er flere foreldre- og besteforeldrehjerter som tåler mer. Nyli understreker samtidig hvor viktig det er at de unge hedrer de som har gått foran dem, og at også de må tåle ulikhetene mellom generasjonene. – Vi er individualister, vi som alle andre i samfunnet. Vi triller terning i menigheten på hva vi liker og ikke liker. Jeg tror vi mistet noe da vi sorterte ut ungdomsarbeidet som noe for de «spesielt interesserte».

Relasjoner fremfor aktiviteter 

Nyli har en oppfordring til de unge som etterlyser «åndelige foreldre»: Tør å si at du har et behov, si at du trenger den plassen i sofaen som står tom etter at barna i huset har flyttet ut. Si at akkurat der skulle du gjerne sittet, fordi du trenger å bli koblet på noen voksne. Hun oppfatter at det er et veldig behov for å bygge relasjoner. – Jeg tror folk er metta på aktiviteter. Men det er viktig å være klar over at det ligger en del jobb i det å bygge relasjoner også. Det hjelper ikke ha «nakkefelleskap», og sitte og ergre seg over hverandres sanger. Vi trenger å bevisstgjøre hverandre og gjøre en jobb med relasjonsbygging også. Vi må rett og slett organisere en måte å bli kjent på, og tenke litt nytt, sier Nyli. Noen menigheter har gjort noe med det, for eksempel gjennom å etablere en besøkstjeneste til dåpsfamiliene sine. – Men det er veldig viktig å vite at dette ikke skjer av seg selv. Det holder ikke å bake en kake. Vi må invitere hverandre inn i hverdagslivene våre.

Tekst er hentet fra Budbæreren – Geir Arne Johansen