Ordets hørere og gjørere – 2/6

 februar 15, 2015

Samtalespørsmål
1. Bruk 5 minutter til å lese Jak 1,19-27 hver for dere eller høyt sammen. Fortell hverandre etter tur hva dere særlig har lagt merke til under lesningen.

2. Hva er ifølge denne teksten begrunnelsen for at vi ikke bare skal høre Ordet, men gjøre etter det? Er det noe i denne teksten som kan tolkes i retning av at vi blir frelst ved gjerninger og ikke ved tro? Er det noe som kan tyde på at også Jakob mener at det er troen som frelser oss?

3. Hvilke konkrete synder nevner Jakob i dette avsnittet? Synes dere vi i dag tar disse syndene alvorlig? Hvorfor / hvorfor ikke?

4. Snakk sammen om uttrykket «Frihetens fullkomne lov» i vers 25. Hva slags frihet er det snakk om her?

5. Bruk 5 minutter til å lese Jak 2,14-26 hver for dere eller høyt sammen. Fortell hverandre etter tur hva dere særlig har lagt merke til under lesningen.

6. Hvordan kan vi oppmuntre hverandre til å gjøre gode gjerninger uten at vi misforstår og tror at gjerningene skal gjøre oss fortjent til frelse?

7. Hva er egentlig «tro» for noe? Hva er forskjellen på en død og en levende tro?

 

Jakobs brev 1:19-27
(19) Det heter at vi har to ører og en munn for at vi skal høre dobbelt så mye som vi snakker. Det er noe lignende Jakob er inne på. Vi skal være villige til å høre, varsomme med å snakke og bli sint. (I det hele tatt er Jakob opptatt av de syndene vi gjør med tungen. Se også 1,26; 3,1-12; 4,11-12;) Et slikt ord kan anvendes på flere måter:
– Vi skal være varsomme så vi ikke bærer videre det vi hører og skader noen med baktalelse.
– Vi skal lytte slik at vi er sikre på at vi har forstått alt før vi snakker selv. Det er lett å bli sint uten grunn.

(20) Bibelen minner oss gang på gang om at Guds vrede er en hellig og rettferdig vrede mens menneskelig vrede ofte er urettferdig og volder skade. (OBS: NT sier ikke at all menneskelig vrede er synd, se Ef 4,26. OBS 2: Det er forskjell på sinte følelser på den ene siden og sinte ord og handlinger på den andre siden. Det er sunt å kontrollere ord og handlinger, det er hykleri å benekte følelser.)

(21) Det urene og det onde skal legges av, Ordet skal tas imot med ydmykhet. «Ydmyke» er vi når vi er villige til å la Gud få lov til å oppdra og temme oss. Guds ord som vi tar imot, er ikke bare en teori eller en lære, men det har kraft – kraft til å frelse.

(22-25) Vi skal ikke bare høre ordet, vi skal gjøre etter det. Sammenlign Bergprekenen der den kloke mann som bygger huset sitt på steingrunn, er den som hører ordet og gjør etter det. (Matt 7,24-27)

I teksten kan vi se ulike begrunnelser for at vi skal gjøre etter Guds ord:
For det første er det bare når vi gjør etter Ordet, vi virkelig ser at vi er syndere. På samme måte som vi ikke kan vurdere en bruktbil skikkelig, før vi har prøvekjørt den, må vi selv være i fart, før de viktigste feilene med oss avsløres. Det å gjøre etter Guds ord, fører altså ikke til gjerningsrettferdighet og stolthet , men tvert imot til sann ydmykhet og behov for tilgivelse. En kristen som ikke er i fart, vil ha mye lettere for å tro om seg selv at han er forholdsvis vellykket. Han får ofte Ordets speil holdt opp for seg, men glemmer likevel fort at han er en synder. Kanskje bruker han til og med ordet for å dømme andre i stedet for seg selv.

For det andre er det bare når vi gjør etter Ordet, vi husker det.Vi sitter vanligvis ikke i Oslo og leser bykart over London. I alle fall blir det fort kjedelig, og det er nesten umulig å huske det vi leser. Befinner vi oss derimot midt i London, blir kartet både nødvendig og spennende, og vi har mye lettere for å huske gater og veier. Noe lignende opplever vi i forhold til Guds Ord. Ordet er kartet Gud vil vi skal gå etter i kristenlivet. Er vi ikke interessert i å leve som kristne, vil kartet bare føles kjedelig og vi husker ingenting. Legg merke til at den som ikke er «gjerningens gjører» blir en «glemsom hører».

For det tredje: Det å gjøre etter Ordet, fører til sann frihet. Guds bud fører bare til trelldom dersom vi tror at vi skal gjøre oss fortjent til frelsen ved å følge dem. Men Guds bud kan også sammenlignes med varselskilt som advarer oss mot kvikksand, rasfare, stup og utforbakker. Selvsagt kan vi oppleve det som en begrensning av friheten når vi advares mot å gå ut i kvikksanden. Men det spørs om vi er noe særlig fri når vi sitter til halsen i leire. Mens vi har lett for å tro at vi må ta oss «friheter» for å bli glade og lykkelige, forteller Jakob oss at vi bare kan bli lykkelige så lenge vi er bundet til Ordet. Synd er aldri noe vi kan slappe avmed. Synd er noe som binder oss – et narkotikum vi blir avhengig av. Guds Ord hjelper oss til ikke å bli avhengige. Det er når vi lever etter Ordet vi blir virkelig fri. (Det er, ifølge Bibelen, når vi er Jesu slaver at vi blir frie. Les sangen «Ta meg til fange, Krist, for da vil jeg bli fri.)

(26-27) Religiøse mennesker har lett for å tro at så lenge de har gode følelser og synes de opplever noe i forhold til Gud, da er alt i orden. Det er en illusjon! Bibelen understreker gang på gang at rett gudsdyrkelse er uforenlig med urettferdighet og synd (Se f. eks Jes1,13; Jer 7,9-11; 1 Pet 3,7).

Vi skal ikke bare la være å gjøre noe galt, vi skal aktivt gjøre noe godt. Hovedpoenget er ikke at vi selv er «blanke i lakken», men at vår neste har nytte og glede av det vi gjør. En rett Gudstjeneste består i å hjelpe sin neste. Vi er rettferdiggjort ved tro. Vi skal ikke gjøre gode gjerninger for å fortjene frelsen eller ha noe å rose oss av ovenfor andre mennesker. Gjør vi dette ender vi i loviskhet. Synden er dessuten så omfattende at den setter sitt preg til og med på det gode vi gjør slik at det ikke blir fullkomment. Vi trenger tilgivelse også for våre beste gjerninger. Derimot skal vi gjøre gode gjerninger for å hjelpe vår neste! Særlig skal vi hjelpe dem som er dårligst stilt. (Se Jes 1,17; Jer 7,5-7). Vår neste har nytte og glede av det gode vi gjør, selv om det vi gjør er langt fra fullkomment.
Derfor oppfordrer Bibelen oss gang på gang til å gjøre vel mot andre. Og dette er den fjerde grunnen til at vi skal leve etter Ordet.
Når vi gjør det, får vår neste det godt samtidig som vi selv blir avslørt som syndere. Gjør vi ikke gode gjerninger, snyter vi vår neste for noe Gud ønsker at vår neste skal få del i. De fleste som har det vondt, har det vondt også fordi andre har syndet mot dem (NB).
Ordet «verden» kan bety: a) den skapte verden, b) alle menneskene på jorden og c) de menneskene som står Gud imot. I dette verset møter vi ordet i den siste betydningen. Vi skal ikke la oss prege av dem som står Gud imot! Vi er på vei mot Gud. Verdens mennesker trenger omvendelse slik at de også begynner å gå i riktig retning. Det er ikke vi som skal omvende oss og gå i deres retning. Jakob kommer tilbake til forholdet til verden i 4, 4-10.

Jakob 2,14-26.
Innledning: Et av de store spørsmålene i forbindelse med Jakobs brev er: Er det en motsetning mellom Jakob og Paulus? Lærer Paulus at en blir rettferdiggjort ved tro mens Jakob lærer at en blir rettferdiggjort ved gjerninger? Både Jakob og Paulus bruker Abraham som eksempel. Men de argumenterer svært forskjellig.

Jakob: Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far, Abraham, ble erklært rettferdig? (Jak 2,21) Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger, og ikke bare ved tro. (Jak 2,24)

Paulus: For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. (Rom 3,28). Dersom han (Abraham) ble rettferdig for Gud på grunn av sine gjerninger, da hadde han jo noe å rose seg av. Men for Gud hadde han ik+ke det. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. (Rom 4,2-3)

Likevel, de to bibelske forfatterne har ikke uforenlige synspunkter. De har bare ulike måter å vinkle stoffet på. For det første: Jakob advarer mot en død kunnskapstro, dvs. en tro som ikke bærer frukt (Se Jak 1,22; 2,15-16; 2,18-19). Det samme gjør Jesus (Matt 7,24-27; 12,33; Joh 15,1-6). Paulus understreker likedan at ingen kan si at siden en er frelst ved tro, så er det ikke så nøye med gjerningene (Rom 6). Og for Paulus er troen en tro «virksom i kjærlighet» (Gal 5,6). Johannes sier videre at for et gjenfødt Guds barn, er det umulig å leve i synd (1 Joh 3,6). En som er født av Gud, har kjærlighet (1 Joh 4,7-8). Med andre ord: Alle de bibelske forfattere regner med, som det naturligste i verden, at en levende tro gir seg uttrykk i gode gjerninger.

For det andre: Paulus advarer mot lovgjerninger, dvs. gjerninger vi skal gjøre for å fortjene frelsen. Han er opptatt av at vi ikke lenger er «under loven». Abraham hadde ikke gjort noe for å fortjene frelsen, han fikk den gratis, ved tro. Jakob derimot snakker ikke om «lovgjerninger» på samme måte som Paulus, men bare om gjerninger. Han sier ikke at vi frelses av gjerninger alene. Men Abrahams tro var ikke bare en død kunnskapstro, den var en levende tro: han var villig til å ofre Isak.

(14-17) Troen må ikke bli bare ord og fromme ønsker. En som mangler mat og klær, får ikke dekket sine behov bare ved at vi kommer med vennlige ord og fromme fraser. Det eneste som kan hjelpe er at noen ofrer noe og gir ham mat og klær!
(Kanskje disse ordene rammer våre holdninger til våre brødre og søstre i de fattige delene av verden.)

(18) Det er bare den troen som har gjerninger, som er synlig for andre. Sml. Joh 13,36: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler». Se og så 1 Pet 2,12; 3,1.
Sammenlign også hva som skjer når det ikke er samsvar mellom liv og lære: Rom 2,21-24. Vi tror ikke på mennesker som ikke viser at det er samsvar mellom liv og lære. En kristen som ikke lever som en kristen, er lite troverdig.

(19) Tro er noe mer enn å holde for sant. De onde ånder vet nemlig også hva som er sant. De har likevel ikke et rett forhold til Gud.

(20-24) Her argumenterer Jakob nettopp slik vi har angitt i innledningen. Abrahams tro var ikke en død tro. Abraham trodde Gud i den grad at han var villig til å ofre sin eneste sønn, Isak. Tro og gjerning var for Abraham en og samme sak.

(25) Rahab står det om i Josva 2. Hun hadde tro for at Gud ønsket at Israelittene skulle innta det lovede landet. Hun tok konsekvensen av det hun trodde: Hun hjalp de speiderne Josva hadde sendt inn i Jeriko. Dermed reddet hun sitt eget liv og sin families liv.

(26) Et legeme uten ånd, er bare et lik. Tro uten gjerninger, er en død tro.